Uglen varsler livsendring
Det er aldri tvil om at en livsendring kommer når uglen dukker opp i mitt liv. Det er et sikkert tegn. Mandag 10. september dukket den opp hos meg igjen. Denne gangen som et skjermbilde på pc’n min. Det gikk et grøss gjennom meg når jeg så det. For selv om alle tre endringene har vært positive, så er endringer krevende prosesser. Nå er det fjerde gangen den dukker opp i livet mitt siden 2003. De to første gangene satt den i et tre utenfor boligen min og ulte. Tredje gangen kom den i en drøm. Og alle tre gangene, har livet mitt endret seg kraftig. Uglen er et sikkert og kraftfullt tegn på at livet er i endring.
Valget var tatt. Jeg hadde bestemt meg for å ikke ta på meg ansvaret for Greco. Det var et tungt valg. Og jeg kjente på sinne fordi valget disse to unge menneskene tok ved å skaffe seg hund i fjor, fikk så store konsekvenser for flere enn dem og ikke minst for Greco. Familiens lille eventyrer og sjarmør.
Et vanskelig valg
Men livet skjer og en livssituasjon kan fort endre seg. Jeg vet at hadde de visst at det ville bli brudd mellom dem, ville de ikke tatt valget med å skaffe seg hund. Vi handler ofte ut fra nåsituasjonen og akkurat da blomstret forholdet deres. De var overbevisst om at det ville bli de to i mange år fremover. Det ble det dessverre ikke.
Jobb, studie og singeltilværelse gjorde det vanskelig for dem å beholde Greco. Og selv om jeg forberedte dem på at akkurat dette kunne skje når de kjøpte hunden, så var ikke dette en problemstilling de så for seg komme da. Så etter mye frem og tilbake, tok de kontakt med oppdretter for å høre om det var noen muligheter for at hun kunne hjelpe dem i en vanskelig situasjon. Oppdretter var positiv til å ta han tilbake for en kortere eller lengre periode. Hun tilbydde seg å ha han på fòr til de viste om de ville beholde han selv eller selge han til andre. Oppdretter hadde også spurt om hun kunne bruke Greco til avl tidligere i sommer. Begge snakket varmt om denne oppdretteren, at hun var så søt og snill på alle måter. Så vi trodde alle at dette ville være en god løsning for Greco.
Oppdretter fortalte at Greco ville kjenne igjen henne, moren og søsteren sin når han kom til dem. Det gjorde at vi alle følte oss trygge, selv om vi var fylt av sorg over at dette ble løsningen. På grunn av alt som hadde skjedd, bruddet og den vanskelige tiden etter, så vi at Greco ofte var urolig. Kanskje ikke så rart, for hunder har også følelser og er kloke dyr. Han skjønte nok at vi snakket om han og prøvde å finne et nytt hjem til han. Vi så på hele han at han var trist og spesielt øynene. Det var så vondt å se, men vi trodde det ville bli bedre når han kom til noen som hadde mer tid til han og som ville elske han like høyt som det vi gjorde.
Så kom dagen han skulle hentes av oppdretter og bli med henne tilbake. Det var søndag 09. september i år. Vi var alle lei oss og håpte bare på at alt ville bli bedre enn forventet og den beste løsningen for Greco. Jeg hadde tatt farvel med Greco dagen før etter å ha passet han noen timer. Da jeg gikk hjem rant tårene og jeg klarte bare ikke å stoppe å gråte. Det føltes så vondt å ta farvel. Søndagen kom og tankene var hos Greco, min sønn og hans kjæreste. Det var tøft, men jeg prøvde å være sterk og tilstede for dem. Da klokken nærmet seg midnatt, spurte jeg min sønn hvordan Greco hadde reagert når oppdretter kom for å hente han. Jeg trodde han ville bli glad siden han ville gjenkjenne henne. Det gjorde vi alle. Han fortalte at Greco hadde fått fullstendig panikk, knurret, flerret tenner og viste klare tegn på at han ikke ville være med henne. I ettertid forstår vi alle hvorfor.
På samme tidspunkt som Greco ble hentet, spratt plutselig Uriel opp fra plassen sin hvor han lå og sov, løp inn på soverommet, stoppet midt i rommet og begynte å bjeffe høyt. De var på to helt forskjellige adresser når dette skjedde. Kan det være at Uriel fanget opp at Greco var redd? Jeg tror det. Hele situasjonen var så rar og de var som to erteris sammen. To timer senere, var det akkurat som om Greco kallet på meg. Jeg holdt på med huslige sysler da jeg følte han tok kontakt med meg. Jeg begynte å sende han meldinger i form av tanker om at det kom til å gå bra. Jeg viste ikke på det tidspunktet hvordan det hadde gått med han når han ble hentet. Men jeg kjente på energien hans at han var kjemperedd og stresset. Da jeg fikk vite at han hadde fått fullstendig panikk når han ble hentet forstod jeg hvorfor energien hans var som den var. Det ble en dårlig natt med lite søvn.
Vi kommuniserer alle telepatisk i større eller mindre grad. Når vi tenker på et annet menneske eller dyr, så sender vi våre tanker og følelser til dem. Om vi klarer å motta informasjonen har å gjøre med hvor åpne og sensitive vi er. En person med lukket hjerte eller som lever i egoet sitt, vil mest sannsynlig ikke klare å ta inn denne informasjonen i like stor grad som en høysensitiv person.
Dagen etter ringte min datter og lurte på om jeg ville møte henne i byen på ettermiddagen. Vi møttes og var på en liten shoppingrunde da Greco plutselig koblet seg på igjen. Jeg spurte om vi ikke kunne gå inn i Oslo Domkirke, tenne et lys og be for Greco. Jeg ba til Gud om at han måtte holde hånden sin over vår kjære hund, gi han et trygt og godt hjem, hvor han ville føle seg elsket, få masse kjærlighet, bli tatt med ut på tur hver dag, få nok mat og drikke.
På vei hjem følte jeg at noe var galt. Forferdelig galt med Greco. Det var noe som ikke stemte. Jeg formidlet dette til min datter og hun følte det samme. Jeg sendte en tekstmelding til kjæresten til min sønn og hørte om hun hadde hørt noe fra oppdretter og lurte samtidig på hvordan det gikk med henne. Hun fortalte hva hun hadde hørt og følte også at det var noe som ikke stemte. Men var fortvilet fordi hun ikke kunne ha Greco slik situasjonen hennes var blitt. Hun jobbet mye og hadde fått problem med andre beboere i blokken fordi hun hadde hund. Så hun følte seg skikkelig presset til å handle på situasjonen.
Følg hjertet ditt
Jeg satte matvarene på kjøkkenbordet, satte meg på stolen og begynte å gråte igjen. Følg hjertet ditt, sa min datter. – «Hjertet viser veien du skal gå». I det hun sa de ordene, bare bestemte jeg meg. Jeg henter hunden. Han skal ikke være der. – «Det er noe som ikke stemmer, jeg vet ikke hva det er, men der skal han ikke være», sa jeg til min datter.
Det var ikke en sorg over at han hadde dratt som fikk meg til å ta denne beslutningen, men en viten om at han faktisk ikke hadde det godt. Fornemmelsen var så sterk, at den var ikke til å ta feil av. Jeg viste også at Andreaskorset kom til å aktivere hele mitt system i kroppen hvis noe ikke stemte. Og det gjorde det også denne gangen. Personer (og sikkert mange flere) med Andreaskorset i hånden kan bare ikke tillate at sånt skjer, så lenge de kan gjøre noe med situasjonen. Mennesker med Andreaskorset vil alltid søke å skape balanse der hvor det er ubalanse, fred der det er uro, kjærlighet der det er frykt. Min håndleser som er en kvinne på 70 år og som har lest i hender i over femti år sier at de som har Andreaskorset i hånden sin er mennesker som har helbredende evner. I følge henne er Andreaskorset sjeldent. Hun sier at bare 2-3 prosent av verdensbefolkning har dette korset i sin hånd. Vi som har dette har en sterk livsoppgave. Den mytologiske bakgrunnen for dette korset i hånden, er at en av Jesus disipler, Andreas, ble korsfestet på det vi kaller et liggende kors. Denne «Andreas» er også legenes skytsengel.
Vel, jeg tok noen raske telefoner og før jeg viste ordet av det satt jeg i bilen til en god venninne, sammen med min datter og Uriel, på vei for å hente Greco. Da vi kom frem etter noen timers kjøretur, kunne jeg ikke tro hva jeg så og hørte. Jeg kan ikke gjengi alt hva jeg så og hørte, men hun burde aldri få lov til å være oppdretter i mine øyne. Da jeg kom inn i stuen hennes, kunne jeg ikke se Greco noe sted, så jeg spurte henne hvor han var. Hun forteller at han ikke kan være inne i stuen fordi han er altfor aggressiv. Jeg forstod ikke hva hun mente, for han har aldri vært aggressiv mot noen av oss eller andre vi kjenner.
Greco var plassert i et bur med teppe over inne på et mørkt rom. Uten mat og vann. Når vi kommer inn på rommet og Greco hører hennes stemme, begynner han å knurre, bjeffe og flerre tenner med en gang. Jeg har aldri sett eller hørt Greco oppføre seg slik. Det første jeg tenkte var; hva i all verden er det som skjer her? Men så hører og ser han meg, og begynner å klynke, logre med halen og grafse på buret fordi han vil ut til meg. Han viser tydelige tegn på glede over å se meg. Hun så på meg og sa;«- slik har han ikke vært siden han kom». Hun siktet da til hundens kommunikasjon til meg. Han ville ut av buret, men fikk ikke komme ut siden han bjeffet. Og jeg fikk heller ikke lov å ta han ut. Hun gjorde tydelige tegn på at jeg måtte vente. Hun begynte å skrike til han og slå mot buret. Hun var tydelig dominant, men på ikke noen god måte. Hundemoren som også fikk være med inn på rommet sammen med oss (hun tar’n om han ikke oppfører seg, sa hun før vi gikk inn i rommet) hoppet opp i sengen på rommet og tisset i den når oppdretter slo mot buret til Greco. Jeg så på de nydelige hundeøynene hennes at hun var redd. Og hun kom opp i fanget mitt etter å ha tisset. Det skulle hun aldri ha gjort, for i neste sekund tar oppdretter henne i nakkeskinnet, river henne ut av fanget mitt, skriker til henne og spør om det er lov å tisse i sengen. Skrekk og gru, her var det bare å få med seg Greco og komme seg fortest mulig ut. Det var ikke så mye kjærlighet å spore her, mer en tro på at Skinner medtoden (straff/belønning) er den eneste veien til en lydig hund. Vel, jeg er glad vi har tro på kjærlighetens kraft. Greco skal aldri tilbake dit. Jeg kunne fortalt så mye mer, men stopper her. Hun var tydelig en sint kvinne som ikke hadde det så godt. Jeg håper hun en dag vil få det bedre.
Det første Greco gjør når vi kommer hjem, er å drikke fire skåler med vann. Jeg har aldri sett en så tørst hund før. Er det ikke slik at hunder alltid skal ha tilgang til vann? Det er det jeg har lært.
Jeg har aldri sett Greco slik han var da jeg kom dit for å hente han, hverken før eller etter. Greco har slitt med med mareritt etter at han kom tilbake til meg. Det var absolutt ingen god opplevelse for han. I dag går det bedre med han. Han og Uriel er som to erteris sammen på tur. De er så morsomme! Greco er eventyreren, mens Uriel er filosofen. Mens Greco er på vakt og vet hva som skjer rundt seg, er Uriel mer avslappet til livet og skvetter når noen sykler forbi han fordi han ikke har sett syklisten.
Greco får være hos meg så lenge det er behov for det. Alt har en hensikt og det er ikke alltid vi forstår hvorfor ting skjer. Men at hunder er menneskets beste venn, er ikke vanskelig å forstå! Jeg blir møtt med så mye kjærlighet hver eneste dag. Vi er på oppdagelses ferd hver dag og plutselig har jeg oppdaget så mange nye stier/turløyper i Oslo, takket være han. Så ja, han får bli med meg verden rundt når jeg begynner å reise mer via jobben, hvis det er det som er meningen. Må være midt i blinken for en eventyrer som han.
