Jeg har vært i en prossess de siste månedene som har sendt meg ut på en søken etter enda dypere lag i meg selv. Det har ført meg til et overgangspunkt – et sted der en virkelighet slutter og en annen begynner. Og selv om jeg ikke har krysset terskelen ennå, så er det like før. Det føles som jeg er på vei mot noe nytt.
For det er nettopp det en terskel er: øyeblikket rett før du går gjennom passasjen. Pausen mellom det som har vært og det som begynner å kalle på deg.
Vi møter alle på terskler flere ganger i livet. Terskelen ber oss ikke om å være klar, bare villig. Klarhet er ofte noe vi tror vi må komme til før vi handler, mens det i virkeligheten vokser frem i det vi tar steget.
Villighet og klarhet
Villigheten er det som åpner døren; det stille ja-et i oss som sier at vi er villige til å møte det vi ikke helt kan se ennå. Å være villig betyr ikke fravær av frykt eller tvil. Det betyr bare at noe i oss er sterkere enn det som holder oss tilbake. At vi, midt i usikkerheten, velger å stole på bevegelsen i oss – på det som kaller, selv når vi ikke har alle svarene.
Vi møter ofte terskelen når noe i livet er i ferd med å endre seg – en ny fase, en ny identitet, en ny vei eller en mulighet som ikke lenger bare kan forbli en idé. Men den tvinger oss ikke til å gå inn, den avslører bare at en passasje eksisterer. Og det er akkurat her muligheten kommer inn, men passasjen ber om bevissthet, ærlighet og frigjøring. Og det er opp til deg om du vil gå gjennom passasjen og gripe muligheten, eller bli stående og kjenne på det som kaller uten helt å svare. For enhver reell kryssing av passasjen krever at vi legger igjen noe.
Indre og ytre terskler
Noen ganger er terskelen ekstern – en beslutning, et forhold, et hjem, en ny retning i arbeidslivet eller en synlig livsforandring. Andre ganger er den intern – et skifte i oppfatning, en stille visshet, en indre klarhet som ennå ikke har fått uttrykk i handling.
Terskelen sier ikke direkte til oss: «gå nå». Det er opp til oss om vi vil gå gjennom passasjen. Og mange av oss blir stående her en stund – i dette mellomrommet – før vi bestemmer oss. Kanskje kjenner vi på usikkerhet. Kanskje trenger vi tid. Kanskje er det noe i oss som fortsatt holder igjen.
Men terskelen ber oss alltid om det samme: Å stå ved døråpningen med klare øyne. Og stille oss selv noen ærlige spørsmål: Er dette virkelig min vei videre? Og hvis det er det – hva kan ikke bli med meg videre?
For i møte med en terskel blir vi invitert inn i noe mer enn bare en ytre forandring. Endringen vil skje både på det indre og ytre plan. Det er ofte derfor vi stopper opp med terskelen – vi vet at den krever noe av oss, noe som koster oss litt å gjennomføre.
For det er her nye begynnelser tar form. Det er her valgene våre får betydning. Det er her vi kjenner at noe i oss må slippe taket, for at noe annet skal få vokse frem.
Min egen erfaring med terskler
En gang stod jeg ved terskelen i 7 år før jeg gikk over den. Terskelen er som en pause mellom to virkeligheter. Det er her vi virkelig får kjenne på det som kaller på oss og det som fortsatt holder oss igjen. Det var ikke det at jeg ikke ønsket meg muligheten den åpenbarte for meg, for det var ikke noe jeg heller ville. Men valget mitt fikk også betydning for andre rundt meg. Det var en av årsakene til at det tok så lang tid før jeg passerte den, men også fordi jeg var redd for det ukjente.
Men det er noe med at når smerten med å bli værende i en situasjon er større enn smerten med å gå over terskelen, så går vi over den. Selv om vi ikke vet hva som møter oss.
Det er nettopp her de viktige spørsmålene oppstår:
Hvilke muligheter åpner seg foran meg?
Hvilken forandring er det som ønsker å tre inn i livet mitt?
Hva kan ikke lenger være med meg inn i neste fase?
Hva må jeg gi slipp på for å kunne gå videre?
Og kanskje det mest ærlige av dem alle: Ønsker jeg virkelig å gå gjennom denne døren?
For ikke alle deler av oss er alltid klare samtidig. En del kan lengte fremover, mens en annen fortsatt holder fast i det som er kjent.
Noen ganger blir vi stående. Ikke fordi vi ikke vil – men fordi vi ikke helt våger.
Terskelens skygge
Den kan vise seg som frykt for det ukjente. Som nøling som sakte blir til stillstand. Eller som et ønske om å holde alle muligheter åpne – slik at vi slipper å velge fullt og helt.
Det kan være både vanskelig og utfordrende å stå foran en terskel. Og selv når du velger å gå gjennom den, betyr det ikke at alt blir enkelt. Du vil fortsatt kunne møte prøvelser, tester og utfordringer hvor du blir strukket, tøyd og bøyd i alle retninger – nettopp for å integrere den nye frekvensen av lys som du mottar når du passerer terskelen.
Å velge riktig terskel
Når du kommer til en terskel i livet, er det viktig å virkelig stoppe opp og kjenne etter om dette er riktig for deg. For det terskler gjør, er å åpne opp for nye muligheter for deg.
En passering kan føre deg nærmere din egen sjel, løfte deg, inspirere deg og åpne for mer livskraft og glede. Men hvis du går gjennom en terskel som ikke er i tråd med deg, kan det også føre deg inn i en retning som tapper deg. En vei hvor du mister energi, kjenner på uro, tyngde eller frustrasjon. Jeg har erfart begge deler i mitt eget liv.
