Dette blogginnlegget og denne historien er skrevet av min datter. Det er en nydelig historie om hvordan universet kan hjelpe oss når noe blir borte! Jeg har bare lagt inn teksten hennes i sin helhet, noen bilder og overskrifter. God fornøyelse!
Min datter forteller
Jeg har alltid vært flink til å snuble over firkløvere, til manges forbauselse. Hver sommer finner jeg opptil flere stykker, som jeg plukker med meg hjem og presser i bøker. Jeg finner så mange hver sommer, at jeg ofte gir bort noen av de til familie og venner. Jeg får ofte spørsmål fra de; Hvordan jeg finner så mange? Og hva gjør jeg for å finne de? Saumfarer jeg grøftene og skogen mens jeg går?
Svaret er nei, jeg leter ikke aktivt etter firkløverne jeg finner. Det vil si- de gangene jeg tenker at jeg har lyst å finne de, og forsøker å lete etter de intenst, da kan jeg garantere dere at jeg ikke finner de. Det er først når jeg gir slipp, og tenker at de dukker opp når de selv vil, at jeg plutselig kan stoppe opp langs en grøftekant hvor hunden min snuser på noe, og blikket mitt tilfeldigvis lander rett ned på en firkløver.
Det har vært en morsom kuriositet med mitt vesen, og da min mor oppdaget et armbånd med en firkløver hos en gullsmed, var det en selvfølgelighet for henne at dette var et armbånd jeg måtte ha. Jeg fikk det av henne som en sommergave for et års tid siden. Det er et nydelig armbånd, som jeg virkelig er takknemlig for at hun gav meg, og som jeg er svært glad i. Siden jeg fikk det, har jeg gått med armbåndet hver dag, og aldri tatt det av meg. Det ble en del av meg.
Så skjedde det. Jeg oppdaget at jeg hadde mistet armbåndet!
Det var fredag ettermiddag, og jeg holdt på å gjøre meg klar til å dra ut på et singel-treff. Min mor var på besøk, og hjalp meg med å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Hun sa at jeg måtte ha på meg noen armbånd, og jeg så ned mot hånden min og oppdaget det. Firkløverarmbåndet mitt var borte! Der stod jeg, klar til fest, og nesten på gråten fordi jeg hadde mistet det fine armbåndet, som jeg attpåtil hadde fått av mor i gave. Jeg skannet hjernen etter når jeg med visshet kunne si at jeg hadde det sist, noe som viste seg å være vanskelig. Det hadde blitt en så naturlig del av meg, så jeg kunne ikke si med sikkert når jeg hadde mistet det. I dagene forut, hadde jeg vært flere steder – i parken flere ganger med hundene, på tur i skogen, på en gård og plukket ripsbær, i vaskekjelleren, på shopping i flere butikker og på trening. Det var med andre ord mange mulige steder jeg kunne ha mistet det, og alle like sannsynlige.
Både min mor og jeg var snare med å be guidene våre om råd. «La oss finne tilbake armbåndet. La det komme tilbake», ba vi. Vi visste at de kunne bistå oss, vi har nemlig fått hjelp til å finne igjen smykker tidligere også. I fjor fikk jeg tilbake en øredobb som jeg var sikker på var mistet for alltid. Guidene mine har hendene fulle med meg og mine savnede smykker!
Så vi visste at de kunne hjelpe oss om vi ba om det. Både mor og jeg kjente intuitivt at armbåndet ikke var borte for meg, men vi ante ikke hvor det kunne være. Mulighetene var som sagt mange.
Både fredag og lørdag gikk vi gatelangs på de samme rutene jeg hadde gått tur med hunden, i håp om å finne igjen armbåndet. Vi sjekket hver centimeter av gresset i parken hvor vi hadde sittet og solet oss. Jeg lette i sofaen, på badet, i sengetøyet og vaskekjelleren. Jeg ringte til og med ut til gården hvor vi hadde plukket rips, og spurte om de kunne holde øynene oppe for armbåndet mitt, men armbåndet var søkk borte. Likevel var det noe som sa oss at det ikke var borte, det kom til å dukke opp igjen.
Om å ha tillit og handle på beskjeder
Da jeg våknet på søndag, våknet jeg med en klar tanke i hodet. Skogen. Det ligger i skogen. Jeg kjente at dette var en beskjed fra mine guider, hvis jeg skulle finne det måtte jeg dra tilbake til skogen. Javel, tenkte jeg. Et så lite armbånd. Det blir jo som å finne nålen i høystakken.
På tirsdagen var jeg nemlig på en liten skogstur, på en sti i Østmarka som jeg ikke hadde gått før. Jeg hadde gått om lag fire kilometer på skogsvei, før jeg svinget inn på en skogssti som etter hvert tok meg opp til et utsiktspunkt, hvor man kan se utover Groruddalen og ned mot Økern.
Siden jeg ville spare tid, og ikke ville gå samme vei tilbake, hadde jeg våget meg ned stien motsatt vei fra utsiktspunktet, siden jeg på vei oppover på skogsveien hadde passert skogsstien opp til utsiktspunktet fra andre siden. Stien nedover var bratt og glatt, og med to hunder i bånd som var ivrige på å gå fremover på en ny, spennende sti, skjedde det uunngåelige. De dro meg så jeg mistet fotfestet og skled på rumpa.
Så da jeg våknet på søndagen, og fikk beskjed om at armbåndet lå i skogen, kjente jeg at det var sant, selv om jeg ikke kunne fatte at jeg helt siden tirsdag ikke hadde oppdaget at jeg ikke hadde hatt armbåndet på meg. Jeg måtte ha mistet det da jeg falt. Problemet var bare at det var mange glatte partier, og en sten var lik en annen, så jeg husket ikke nøyaktig hvor i skogen jeg hadde falt. Likevel, jeg måtte sjekke. Beskjeden var så sterk.
Jeg dro bort til min mor, og fortalte om beskjeden jeg hadde fått opp. Hun var enig i at vi måtte sjekke det ut, og ble med på turen. Da vi kom frem til stien, gikk vi opp motsatt vei fra der jeg hadde gått ned. Vi saumfarte hvert eneste berg og mosegrodde stein som kunne ligne på der jeg hadde falt. Men vi fant ingenting. Vi gikk helt opp til utkikkspunktet, selv om jeg var overbevist om at det måtte være lenger nede. Jeg begynte å tvile. Tvile på om det virkelig var en beskjed. Tvile på at jeg kom til å finne det her i skogen. Da vi nærmet oss toppen, stoppet vi opp ved noen blåbærtuer; bæra var store og saftige, og vi gav opp letingen og plukket heller litt blåbær. Vi kunne like godt gjøre noe koselig ut av turen, hvis det nå skulle være en bomtur. Etter en stund ruslet vi opp til utkikkspunktet og satte oss ned. Og vi så utover utsikten, ned til det gamle Økernsenteret, hvor en lysinnstallasjon av Lars Ramberg lyser opp ut over Oslo. Bokstavene «Tillit» lyste mot oss. Det var ikke tilfeldig. Det var en beskjed. Ha tillit. Vi var lei, vi hadde gitt opp, men likevel kjente vi på en følelse av at armbåndet ikke var borte for alltid. Det ville komme tilbake til meg. Vi hadde fortsatt tillit.
Universets synkronitet
Etter hvert begynte vi å gå nedover samme vei som vi kom, samme vei som jeg hadde gått tidligere i uken. Vi plukket blåbær og koset oss, og tenkte ikke mer på armbåndet. Vi hadde sluppet det, sluttet å lete fanatisk. I stedet slappet vi av og koset oss på turen nedover igjen. Da vi var nesten nede, snakket vi om løst og fast; vi var enige om at det likevel var en fin tur, og vi var fremdeles sikre på at armbåndet kom tilbake, for guidene våre ville hjelpe oss med det – det hadde vi full tillit til. På et punkt ikke så langt opp i høyden fra der stien flatet ut, stoppet vi opp for en pust i bakken, og min mor, som var litt lenger oppe i bakken sa til meg; Ja, du kommer til å finne det – det blir en slik «jeg fant, jeg fant». I det hun sa det, lo jeg, og slo blikket ned mot bakken like foran bena mine. Hjertet mitt gjorde et hopp! For der, mellom kvister, løv og barnåler, skimtet jeg noe lite som glinset mot meg – armbåndet!
Jeg jublet og skreik at «jeg fant det, jeg fant det», og mor ropte tilbake «er det sant?!». Både hun og jeg var helt slått i bakken av at det var mulig! Vi takket for hjelpen, til guidene, til skogen og skogens alver, og universet som sendte meg en slik tydelig beskjed om hvor jeg kunne finne armbåndet!
For det skal ikke være mulig, å finne igjen et så lite armbånd, i en så stor skog. Ikke på egenhånd, i alle fall. Og det partiet som jeg fant armbåndet på, hadde vi saumfart nøye på vei oppover, uten hell. Vi lette og lette, intenst, uten å finne det. Vi gav nesten opp, og sa at i verste fall fikk jeg kjøpe et nytt. Men vi visste at det ikke var borte – vi hadde bedt guidene, universet og alle som ville hjelpe oss, om å bistå med å la armbåndet komme tilbake til meg. Vi ga slipp, og hadde tillit til at det ville komme til rette igjen. Først da fant vi det, i det vi ga slipp på kontrollen og lot oss guide akkurat dit vi skulle. Tenk, at det plutselig lå like foran føttene mine! At jeg stoppet opp, og hvilte blikket tilfeldig ned mot bakken på helt riktig plass.
Akkurat slik som det pleier å være, hver gang universet leder meg til en firkløver.
Fantastisk 🍀
Ja, ikke sant vel 🙂