Avslutningen på det ene livet, er begynnelsen på det andre.
Det finnes ingen slutt når du ser deg selv som et åndelig vesten. Døden er bare en overgang, en ny dør til en ny virkelighet. En virkelighet fylt med kjærlighet, fred og glede. Smerte, frykt og ego slipper taket. Og hvor deilig må ikke dette være for de som går over. Jeg synes døden er vakker. Sjelen har lært alt det den skal lære dette livet og går over for å utvikle seg videre.
Å miste noen du har kjær er vondt.
Det vil alle erfare en eller flere ganger i livet. Å miste noen du er glad i påvirker hele kroppen og systemet ditt i større eller mindre grad alt etter hvor nært knyttet du var til personen som valgte å gå over. På denne måten kan døden være krevende, for de som står igjen. For noen føles det så endelig og ikke minst sårt å ikke kunne kommunisere som tidligere på det fysiske plan med vedkommende lenger. Og jeg vil tro at det å miste et barn, ektefelle eller nær venn i ung alder er vanskeligere og tyngre enn å miste noen som har levd til de er godt gamle og helsen kanskje har begynt å skrante. Men jeg vet ikke. Uansett, så er sorg en prosess en må gjennom. Jeg kjenner mennesker det har tatt år å komme seg på bena igjen etter at de har mistet barn og/eller ektefelle i ung alder. Det var vondt å se på. Livet ble satt på vent og det kunne gå en uke eller så, før de klarte å sette på en oppvaskmaskin. De eksisterte bare, levde ikke. Men på et tidspunkt så klarer vi menneskene å reise oss igjen. Og det er også ønsket til de som går over, enten det er barn, ungdommer, voksne eller gamle som går over. De vil at vi skal leve livet vårt og være glade. De blir også lei seg når de ser at vi er lei oss. Vi har evig liv, vi vil møtes igjen en dag og det er mulig å kontakte dem selv om de har gått over. Ofte kan vi føle nærværet til de rundt oss enten i form av en følelse, en duft, et bilde/syn, kald eller varm energi rundt oss, tegn m.m. Og de er her fortsatt for oss. De vil gjerne hjelpe oss og ikke minst glede oss.
Jeg husker for noen år tilbake, da livet var vanskelig. Jeg strevde som bare det og uansett hvor mye jeg prøvde så gikk det galt. Jeg var skikkelig lei meg, og kjente at jeg bare hadde lyst å gi opp. Ingenting nyttet. En dag hvor alt bare var vanskelig la jeg meg på sofaen og lot tårene bare trille. Plutselig kjente jeg en stram smurningslukt og så deretter min far stå ved siden av meg i sin oransje smurningsdress (arbeidsdress). Hadde helt glemt den arbeidsdressen hans, selv om jeg hadde hatt kontakt med han flere ganger etter hans død. Han forsikret meg om at det kom til å gå bra, og at jeg ville lære mye om egen kraft og at livet ville bli bedre enn noen gang om ikke så alt for lenge. Det var så godt å kjenne at han var med meg i det jeg stod i da, og etter dette møtet med han, opplevde jeg en synkronitet i tingene. Ting skjedde raskt og det ble en avklaring på min situasjon. Så selv om de har gått over, er de fortsatt nær og med oss, og hjelper oss i hverdagen om vi tillater det. Kanskje er dette en trøst å vite for noen.